Dager I Stillhetens Historie
October 4, 2020dronning-victoria-og-prins-albertEt lite mesterverk av en bok fra Merete Lindstrøm. STILLE DRAMA: Merethe Lindstrøm er ute med sin roman nummer sju, «Dager i stillhetens historie». Her er stemningen suggererende i sitt stille drama, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon ANMELDELSE: Merethe Lindstrøms roman starter med en ubehagelig og tilbakeskuende åpning. En inntrenger har kommet seg inn i småbarnsmorens Astrids hus, og det blir usikkert hva hans misjon og ønske med besøket er. Astrid snur seg bort, og plutselig er både den ene datteren og inntrengeren borte. Hun finner henne igjen ikke langt borte fra huset. Men scenen er symptomatisk for det stille dramaet som skal spennes opp i romanen. Radiusen er huset, men ubehaget dirrer diskret i kulissene. Traumer og fortielse Kort fortalt fremstiller Lindstrøm et livsløp gjennom denne beskjedne romanen. Blikket tilhører den aldrende Astrid, hun har jobbet som lektor og er i ferd med å miste den demente ektemannen Simon til tausheten og språkløshetens verden.
Dager i stillhetens historie 5
ROMAN Merethe Lindstrøm «Dager i stillhetens historie» Aschehoug Med «Dager i stillhetens historie» må Merethe Lindstrøm ha skrevet en av høstens beste romaner. I en lavmælt, elegant og presis prosa skriver hun fram et hverdagsdrama som kryper inn under huden på leseren. Merethe Lindstrøm har alltid vaket litt i ytterkanten av norsk litteratur. En sober stemme som har markert seg med noen særdeles fine novellesamlinger, men også vakt oppsikt med et par av sine romaner. Med årets roman fortjener hun å bli løftet helt fram i fronten av bokhylla. Det er ingen spektakulære dramatiske scener eller situasjonsbeskrivelser som karakteriserer «Dager i stillhetens historie». Som tittelen antyder dreier det seg om de mer usynlige dramaer som utspilles under overflaten. Det handler om en familie der fortielse og taushet er valgt som strategier for å bevare et skinn av samhørighet og fellesskap. Men kanskje dreier det seg også om en misforstått idé om å beskytte sine nærmeste, sine barn, for en ubehagelig sannhet.
Faktaboks Merethe Lindstrøm født: 26. mai 1963, Bergen Foto: Ellen Lande Gossner Merethe Lindstrøm, norsk forfatter. Hun debuterte i 1983 og har blant annet utgitt romanene Steinsamlere (1996), Natthjem (2002), Barnejegeren (2005), Ingenting om mørket (2003), Dager i stillhetens historie (2011). Gjennom novellesamlinger som Svømme under vann (1994), Jeg kjenner dette huset (1999), Gjestene (2007) og Arkitekt (2013) har hun også markert seg som en viktig novellist. I et stilrent, poetisk-analytisk språk fremstår hun både som en betydelig miljøskildrer og en dyptloddende psykolog. Lindstrøm er blitt kalt en tvilens forfatter, en som urovekkende presist skildrer de indre smertepunktene gjennom språket. Hedersbevisninger For Gjestene var Lindstrøm nominert til Kritikerprisen 2007 og innstilt til Nordisk råds litteraturpris 2008. Hun mottok Doblougprisen 2008, og Amalie Skram-prisen 2012, for sitt forfatterskap. Dager i stillhetens historie ble nominert til en rekke priser i 2011/12 og vant Kritikerprisen 2011.
Det er imponerende hvordan Lindstrøm komponerer et lite kammerspill, og speiler en eksistens så skjørt og fint uten å måtte ty til store ord. Stille drama Språket er enkelt, elegant og behagelig, men stemningen så suggererende i sitt stille drama. Lindstrøm er kjent som en finslepen novellist, her viser hun til fulle at hun mestrer også større lerret. Der hvor andre forfattere blåser opp skjellsettende hendelser, våger prosaisten å bli i detaljene og stole på sitt stoff. Den neddempede fortellerstemmen gjør at hendelsene som skildres, fremstår som troverdige og berører desto mer. Gjennom elegant, episk klipp-teknikk skapes en tekstlig mosaikk av et liv som fortjener mange lesere. Lyst til å diskutere? Lik Dagbladet på Facebook Litteratur
Denne urovekkende åpningen reflekterer på en fin måte stemningen og atmosfæren i romanen. Den aldrende fortelleren er preget av uro og engstelse for ektemannen Simon, han som «er reist inn i seg selv». Han har sluttet å snakke, han er forvirret, han kan plutselig forsvinne ut av huset. De velmenende døtrene mener han må komme på et hjem. Moren må bare underskrive papirene. Men hun får seg ikke til å ta bestemmelsen. Som det sies så presist tidlig i romanene: «Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen». For å få hjelp til det krevende husarbeidet ansetter ekteparet en hushjelp, Marija fra Latvia. Hun blir en sentral figur i romanen. Hun får etter hvert stor betydning for ekteparet, og blir nærmest å betrakte som en venn av huset. Men noe skjer. Plutselig en dag blir hun sagt opp. Lindstrøm skaper spenning og avveksling gjennom tilbakeblikk og plutselige sceneskift i fortellingen. Særlig historien om Marija og hva som egentlig hendte i forhold til henne bruker Lindstrøm med en sofistikert sans for antydningens kunst.
- Best før sesong 4
- Dager i stillhetens historie
- Dager i stillhetens historie anmeldelse
Litt etter litt avdekkes biter av skjult fortid. Det er et familiedrama uten store ord, der det usagte sier mer enn det sagte. Én kvalitet er nettopp den manglende påtrengenheten. Dramaet som ligger under overflaten, den årelange fortielsen, slår små sprekker i familiens hverdagstilværelse. Det dreier seg om store, dramatiske, hjerteskjærende hendelser, men det er likevel ikke det boken handler om. Det er det som ikke sies, som driver handlingen - og oss lesere - fremover.... en av høstens beste romaner. Turid Larsen, Dagsavisen Lindstrøms språk er enkelt, rent, uten store fakter. Det tar oss gjennom historien uten å forstyrre og forkludre den, men også uten å være flatt og kjedelig. Dager i stillhetens historie er ingen hurra-megrundt-roman. Den er ikke vanskelig tilgjengelig. Den er ikke oppstyltet og jålete. Det er en vakker historie som bør inntas sakte, og som garantert vil gjøre inntrykk. Kanskje fordi det er en dør på gløtt inn til noe gjenkjennelig og dypt menneskelig.
Samtidig som Eva funderer mye på Simons stillhet, blir det hennes egen taushet som for henne selv skaper avstand til andre. Lindstrøm har uttalt i et intervju at hun synes det med taushet i nære relasjoner er interessant, og hvordan man kan se fra forskjellige vinkler. Og: stillhet kan også være en samtale. For hvem er man egentlig? Kjenner man virkelig et menneske selv om man har bodd sammen et helt liv? Kan det hende vi definerer andre ut fra hvordan man ønsker de skal være? Det hender at vi oppdager et trekk, en holdning, noe vi ikke visste var der fra før av. Det kan ha utviklet seg over tid eller det kan ha vært der hele tiden. Det kan være noe positivt, men også noe vi ser på som en mangel. "Vi klarte ikke godta det. Denne manglende evnen til å godta noe vesentlig ved hverandre. Min manglende evne til å erkjenne sorgen hans, og han som ikke kunne akseptere mitt fravær av sorg, anger". Omslaget er et bilde malt av Ida Lorentzen fikk jeg opplyst av Bjørg Nina, som samtidig nevnte at det var en av hennes favoritter på malerfronten.
En sannhet som man kanskje ønsker å formidle en dag, en familiehemmelighet som bør opp i lyset. Men årene går, og det blir umulig å fortelle. Familien er det aldrende ekteparet Simon og Astrid og deres tre døtre. Det er kvinnen Astrid, den tidligere lektoren og norsklæreren, som er stemmen i romanen. Det er hennes tanker og refleksjoner, hennes tilbakeblikk og vurderinger som er selve motoren i romanen. Simon som var lege, er nå pensjonert og har dessuten alle tegn på demens. Han har sluttet å snakke. Romanen åpner med et tilbakeblikk, med en hendelse langt tilbake. Den gangen var Astrid en ung mor med to små barn. Da kom en mann inn i huset, han sto der plutselig i stua og skapte uro og angst. Men han forsvant uten at noe dramatisk hadde skjedd. Denne hendelsen satte seg likevel fast i Astrid slik at hun nå, i alderdommen, fortsatt kan gjenkjenne det blaffet av angst som hendelsen skapte. Men den åpnet også for noe annet, ble en ubehagelig påminnelse om den tausheten de hadde pålagt seg selv.